Eidolon av Sandeep Parmar gir en moderne tolkning av myten om Helena, og reflekterer over de synlige og usynlige kreftene som former den vestlige sivilisasjonen fra klassisk antikken til dagens Amerika. I denne sammenhengen er en Eidolon et bilde, et spøkelse, en skikkelse – i essensen fungerer det som en syndebukk. Dette virkemidlet, på samme måte som 'deus ex machina', tar for seg narrativets utfordringer, spesielt Helenas antatte bedrag og utroskap. Eidolon er et fascinerende og fortryllende begrep; som en ide eller som en besettelse, er det sirenesangen for poeten som lytter etter taushet. Hvem gir Helena hennes stemme, og hvilken trang forener denne stemmen i en enhetlig, avskyelig skapning? Helena er så mye mer enn byen Troja, dens berømte sletter og høye murer. Det kan like gjerne være Helena som brenner på den store nederlagstreet, selv om hun går uskadd gjennom Homers Odyssé og blir gjenforent med sin ektemann gjennom eidolonens unike garanti for hennes kyskhet.
