Romanen starter med et fotografi av en ung kvinne, der forfatteren ser en skapning som representerer frihet og lykke, på vei mot en lysere fremtid. Dette bildet står i kontrast til minner om hans egen mor, som levde et liv preget av undertrykkelse og utfordringer mens hun oppdro fem barn i fattigdom. I en modig vending tar moren skrittet ut av sitt gamle liv, oppsøker sønnen i Paris og ber om arbeid i form av å vaske leiligheten hans, noe han avviser, men han tilbyr henne økonomisk støtte. Senere, etter å ha fått se hvordan hun med viljestyrke skaper seg en ny tilværelse, kaller han henne "dronningen av Paris". "En kvinnes frigjøring" er et dyptgripende og skarpt morsportrett, som utforsker temaer som oppbrudd og forsoning, samtidig som det fungerer som et litterært manifest. Gjennom sin egen families historie gir Louis leseren et unikt perspektiv på samfunnet. Med sitt skarpe blikk klarer han å fange de store følelsene i de små øyeblikkene, noe som gir boken en imponerende dybde. Erlend Loe fra Aftenposten beskriver boken som «sterkt og rørende», og fremhever Louis' forsøk på å finne et språk for sine opplevelser. Anne Cathrine Straume fra NRK bemerker at den hverdagslige, men dyptgående stilen gjør lesingen både lettfattelig og tankevekkende. Sumaya Jirde Ali i Vinduet roser boken for sin konsise og vakkert formulerte fremstilling av et komplekst morsportrett. Live Lundh fra Morgenbladet omtaler teksten som en slags forvandling, og Leif Bull fra Dagens Næringsliv påpeker Louis' evne til å kaste lys over det personlige og politiske i moderne Frankrike. Til slutt, Stein Roll i Adresseavisen beskriver det hele som et ømt og skarpt portrett av en mors reise mot frihet fra fattigdom og ydmykelse.
