I denne korte, men svært engasjerende boken argumenterer Joseph Epstein for romanens overordnede betydning i den intellektuelle debatten om menneskelig atferd. Han fremhever hvordan lesing av kvalitetslitteratur stimulerer sinnet på en unik måte, som ingen annen sjanger kan matche. Epstein viser at romanen, i sin beste form, går forbi rene ideer og tar for seg hjertets sannheter. Ingen annen litterær form dykker så dypt ned i den evige gåten om menneskets natur som romanen gjør. Boken gir også innsikt i hvordan vi leser fiktion forskjellig fra annen litteratur. Epstein forklarer hvordan hukommelsen opererer annerledes når vi leser romaner sammenlignet med andre skriftlige verker. Han peker på at visse romaner er best å lese i spesifikke livsfaser og foreslår at bøker, på lik linje med filmer, kunne vært underlagt aldersgrensevurderinger. Noen romaner er best å lese før tjueårene er omme, mens andre først bør tackles etter fylte førti. Kunnskapen man tilegner seg gjennom lesing av romaner er på sitt eget vis, forskjellig fra andre kilder.
