Philippe Sollers' banebrytende roman H fra 1973 er et kraftfullt litterært verk inspirert av student- og arbeideropprøret i Paris i mai 1968. Boken er en opprør mot det som er blitt, og fortsatt er, tatt for gitt innenfor skjønnlitteraturen. Beskrevet som 'en musikk som er innskrevet i språket, og som blir gjenstand for sin egen rasjonalisering' av Julia Kristeva, samt som 'en upunktuert vegg av ord, en ekstremt aktiv masse av språk' ifølge David Hayman, avviker H fra tradisjonelle fortellerstrukturer ved å eliminere handling, karakterer og setting. På typografisk nivå fjernes også tegnsetting, store bokstaver og avsnitt for å realisere det Sollers selv kalte 'et eksternt polylog'. Teksten utforsker en uendelig fragmentering av subjektivitet gjennom en rekke ventriloquiserte stemmer der 'ordene snur seg og kommer tilbake, og produserer en materielle fylde av gleder', samtidig som 'alt organiseres i en praktfull serie av irrelevanser', i følge Roland Barthes. Denne fylden som H presenterer, er det som kanskje kan oppleves som en 'kvelning', noe som gir leseren en dyp og uforglemmelig opplevelse.
