Theodor W. Adornos 'Estetisk teori' er et intrikat og tankevekkende verk som stiller spørsmål ved de tradisjonelle grensene mellom kunst og vitenskap. Kan teori virkelig være estetisk? Adorno utfordrer denne konvensjonelle oppfatningen ved å skape en dyptgående sammenheng mellom kunst og filosofi, og presenterer en kunstnerisk komponert estetisk teori som utforsker forholdet mellom kunst, natur, historie og samfunn. I verket stilles også de store spørsmålene om livets mening og sannhetens natur. Adorno lurer på hva kunsten ville vært dersom den glemte den akkumulerte lidelsen i historien — den fungerer som en anklage mot voldsherredømme og fremmer de undertryktes stemmer. I tillegg gir kunsten også språk til den naturen som menneskene ødelegger: 'Hvis naturens språk er stumt, så prøver kunsten å få det stumme til å tale.' Et av verkets mest sentrale kapitler handler om det naturskjønne, der Adorno argumenterer for at kunstens språk er nært beslektet med naturens. Theodor W. Adorno (1903-1969) var både komponist og filosof, og etter nazistenes maktovertakelse i 1933 ble han, som jøde, tvunget til å gå i eksil. I 1949 vendte han tilbake fra USA og etablerte seg som en sentral skikkelse innenfor kausalitet og kritisk teori.
