I takt med at nye, imponerende museumsbygninger reiser seg, stilles det spørsmål ved hva som egentlig foregår innendørs. Hvordan skal kunsten formidles til publikum? Er det tilstrekkelig at besøkende kun kan lese tekster på veggene, eller har museet et ansvar for å revitalisere sin egen formidling? I lys av det nye delings- og deltakelsessamfunnet, er museenes rolle i omløp av stor betydning. Denne boken tar tematikken på alvor, og gir en dyptgående analyse av formidlingsfeltet som er i radikal utvikling. Med dette verket oppfordres nordiske kunstmuseer til å kritisk reflektere over sin egen praksis. Redaksjonen har samlet både innovative og veletablerte eksempler på museumsformidling, organisert i en tematisk ramme som fremhever nyskapende tendenser innen nordisk kunstformidling. Bidragene spenner fra Nasjonalmuseets filosofiske samtaler til Børnehuset på Louisiana, og tar for seg museer som ARoS, som fungerer som mentale treningssentre, samt dansen på Munchmuseet og familiesøndagen ved Moderna Museet i Stockholm. Dette representerer den første antologien av sitt slag, skrevet fra perspektivet til formidlere med fokus på praktisk anvendelse. Flere av bidragsyterne presenterer for første gang forskningsbaserte tekster som bygger på deres praktiske erfaringer. Artikkelforfatterne jobber som forskere, formidlere og utstillingsprodusenter, og de engasjerer seg aktivt i formidling, både som praksis og som et forskningsmetode. Boken vil være av interesse for museumsansatte i Norden, studenter innen museumsvitenskap og kunsthistorie, samt forskere innen feltet.
