Boken 'Love and Violence' presenterer både en filosofisk og psykologisk teori om en aspekt av menneskelig kjærlighet, først bemerket av Platon og videreført av Freud i utviklingen av psykoanalysen (transference love). Her utforskes forholdet mellom elskere som speil for hverandre, noe som gir dem muligheten til bedre å se og forstå seg selv og andre. Shakespeare bruker kunsten sin til å fremstille teateret som et kollektivt speil som reflekterer kulturen, spesielt i en tid preget av overganger mellom skam- og skyldkulturer. Boken viser at Shakespeares skuespill gir dypere innsikt i adferden til voldelige menn enn Freuds teorier, basert på inngående empiriske studier av voldelige kriminelle. Den utvikler en teori om vold som er forankret i de moralske følelsene knyttet til skam og skyld, og en kulturell psykologi som utforsker overgangen fra skam- til skyldkulturer. Forfatteren argumenterer for at vold ikke er en uunngåelig drivkraft i menneskets natur, slik Freud antydet, men snarere et resultat av patriarkalsk påførte kulturelle sår.
