Under den andre verdenskrig levde mennonitter i Nederland, Tyskland, det okkuperte Polen og Ukraina i nær kontakt med jødiske samfunn og var nærliggende ulike nazistiske leire og drapsteder. Denne nærheten gjorde at mennonittene ble vitner til ødeleggelsen av den europeiske jødiske befolkningen. I noen tilfeller var de til og med mottakere eller medvirkere til holocaustet. Etter krigen ble mye av denne historien glemt, ettersom mennonittene forsøkte å gjenoppbygge livene sine eller finne nye hjem som flyktninger. Dette førte til en myte om mennonittenes uskyld og uvitenhet, som knyttet deres egen lidelse på 1930- og 1940-tallet til tidligere århundrer med forfølgelse og marginalisering. Boken European Mennonites and the Holocaust identifiserer et betydelig antall mennonittiske gjerningspersoner, samt et mindre antall mennonitter som hjalp jødiske personer å overleve, og undersøker konteksten de handlet i. I noen tilfeller førte teologi til at de aksepterte eller avviste nazistiske idealer. I andre tilfeller valgte mennonitter en tettere omfavnelse av tysk identitet som en del av sin respons.
