Hvordan har prosessene med demokratisering, liberalisering og nasjonalisme påvirket utviklingen av politiske regimer i Europa etter 1750? I denne grundige fremstillingen tar Rolf Hobson oss gjennom de varierte politiske systemene som eksisterte i Europa på 1700-tallet, inkludert eneveldet, adelsrepublikker, autokrati, konstitusjonelt monarki og føderative ordninger. Oppløsningen av standssamfunnets rettslige ulikhet markerer en betydelig liberalisering, som, sammen med demokratisering og nasjonalisme, bidro til å forme det politiske landskapet i Europa. Etter den franske revolusjonen oppsto forskjellige politiske regimer som hevdet å ha demokratisk legitimitet, men samtidig så vi fremveksten av nye despoter under revolusjonskrigene. I løpet av 1800-tallet ble det konstitusjonelle monarkiet med et alltid mer demokratisk preg den mest utbredte regimeformen. Nasjonalstaten begynte også å utfordre de multinasjonale rikene, og europeiske stater eksporterte en form for opplyst enevelde til sine kolonier. Mot slutten av 1800-tallet intensiverte nasjonalismen konkurransen innenfor statssystemet, noe som ledet til utbruddet av første verdenskrig. De krigførende nasjoner mobiliserte ressurser i en skala som aldri før hadde vært sett, noe som bidro til fremveksten av nye totalitære bevegelser og regimer, blant annet med dannelsen av den første ettpartistaten i Sovjetunionen etter en voldsom borgerkrig. Mellomkrigstiden ble preget av en stadig sterkere polarisering mellom uforenlige regimer, ettersom det parlamentariske demokratiet sakte ble presset til side til fordel for autoritære og fascistiske styresett. De ideologiske motsetningene i denne perioden skulle påvirke forløpet av andre verdenskrig, spesielt når det nazistiske Tyskland forsøkte å etablere et rasemessig imperium i Europa.
