Stephen Houghs memoarer fanger leseren fra første side. Dette gripende og åpenbarende verket skiller seg ut fra mengden av selvbiografier, og etterlater leseren med en intens trang til flere bind – en sjelden kvalitet i litteraturen. Hough, som er anerkjent som en av verdens ledende pianister med en rekke utmerkelser, deler sin usvanlige oppveksthistorie fra et umusikalsk hjem i Cheshire til det prestisjetunge Carnegie Hall i New York, hvor han opptrådte som 21-åring. Memoaren tar leserne med på hans tidlige kjærlighetsforhold til pianoet, som ble erodert av en tenåringsnervøs sammenbrudd, noe som resulterte i skolefiasko og mange timer foran TV-en, fanget i drømmer og pendulerende mellom seksuelle og religiøse besettelser. Leseren blir også kjent med hans støttende, om enn eccentric, foreldre: en kunstnerisk frustrert far og en mor som mislikte husarbeid. Vi møter lærere som inspirerte og oppmuntret ham, samt de som, med voldsomhet, skrek til ham om at han måtte gjøre det bedre.
