Det er vanskelig å forestille seg sjokket denne boken utløste da den ble publisert i 1932. Forfatteren, F. R. Leavis, var en lærer ved et Cambridge-kollektiv, en alvorlig innstilt mann som hadde blitt alvorlig såret av giftgass på Vestfronten, og han var ikke akkurat kjent for å tolerere tåpeligheter. Bokens åpningssetninger var slående: 'Diktning betyr lite for den moderne verden. Det vil si, svært lite av samtidsintelligensen interesserer seg for poesi'. Det som fulgte var intet mindre enn en velkomst til en revolusjon innen engelsk diktspråk, satt opp mot den moralske og sosiale krisen som fulgte i kjølvannet av første verdenskrig. Denne tilstanden, følelsen av sammenbrudd og uro, ga stor kraft til Leavis' avvisning av det meste av sen-romantisk poesi, samtidig som han omfavnet modernistene T. S. Eliot og Ezra Pound, samt forfatteren som Leavis anså som deres forgjenger, Gerard Manley Hopkins. Med en tone preget av høy moralsk alvor og budskapet om at litteraturens erfaring kunne...
