«Postcolonial Love Poem» er en storslått samling av dikt som utforsker lengsel og identitet i et postkolonialt perspektiv. Denne boken, som ble tildelt Pulitzer-prisen for poesi i 2021, er en kraftfull hymne som står imot utryddelse. Hvert dikt krever at de kroppene som er avbildet i tekstene - fra språk og land til lidende brødre, fiender og elskere - blir berørt og anerkjent. Her er kroppene til urfolk, Latinx, svarte og brune kvinner både politiske symboler og manifestasjoner av ekstase, fremstilt med en glødende nærhet: alfabetet til en hånd i mørket, de sølvfargede perkusjonene av hofter, en thighs røde-gylne geometri, og de smaragdgrønne tigrene som hopper i halsen. I denne boken får ønsket en ny autonomi, der språket presses til sine mørkeste ytterpunkter, inn i de fantastiske duneområdene og skogene der både glede og sorg, vold og sensualitet er sammenflettet. Natalie Diaz trosser vilkårene for sin skriving, i en nasjon hvis skapelse har vært bygd på nedsettelse av mange.
