I «The Intellectuals and the Masses» utforsker professor John Carey hvordan tidlige intellektuelle på 1900-tallet oppfattet 'masses' som halvmenneskelige skarer, bedøvet av populæraviser og kino, og den potensielle utryddelsen av disse gruppene. Boken avdekker foraktet for felles menneskelighet som preget kjente forfattere som George Bernard Shaw, Ezra Pound, D. H. Lawrence, E. M. Forster, Virginia Woolf, H. G. Wells, Aldous Huxley og W. B. Yeats. Carey kobler denne avviken til dyrkingen av den nietzscheanske supermannen, som fikk sitt mest kjente uttrykk i Adolf Hitler. Careys kritikk av grunnleggerne av moderne kultur skapte debatt i kunstneriske og akademiske kretser da den først ble utgitt i 1992.
