Tiden etter terrorangrepene den 22. juli 2011 markerte en intens og dramatisk periode i norsk historie. Eksplosjonen i Oslo og massakren på Utøya etterlot befolkningen i sjokk og frykt. Denne volden var både fysisk og emosjonell, vanskelig å fatte for mange. Parallelt med denne sorgen oppstod det imidlertid en bemerkelsesverdig følelse av samhold, hvor en stor del av befolkningen fant det meningsfullt å delta i rosestog, som samlet mer enn én million nordmenn. Budskapet som ble sendt ut var klart: Norge sto samlet, og det var av avgjørende betydning å beskytte demokratiet. "Rosetogenes paradokser" dykker ned i dimensjonene av dette rituelle fellesskapet som blomstret i en tid preget av sorg og motgang. I boken utforskes hvordan og hvorfor denne solidariteten oppsto, hva som preget denne bevegelsen, samt hvilke andre fellesskap som ble oversett i prosessen. Forfatteren avdecker hvordan krisen etter 22. juli avslørte og forsterket de unike egenskapene ved det norske samfunnet og dets innbyggere, ofte på en paradoksal måte. Dette verket gir en dypere forståelse av hva som skjer med en nasjon i krise, og hvordan folk mobiliserer sine tanker, følelser og handlinger for å reparere det som er blitt brutt.
