Averno er en liten kraterinnsjø i Sør-Italia, som i antikken ble ansett av romerne som inngangen til underverdenen. Dette stedet gir navn til Louise Glücks tiende diktsamling. Med en bakgrunn preget av en evig vinter, fungerer Averno som en portal som inviterer til bevegelse mellom verdener, samtidig som det motsetter seg forsoning. Diktningen i Averno er en langvarig klage; de omfattende, rastløse diktene er like fengslende selv om de mangler tradisjonell oppløsning eller trøst, og de er like gripende som de er voldsomme og sørgelige. Averno gir ikke en vei til en spesifikk ankomst eller avgang, men fungerer heller som en skisse av hvor vi befinner oss nå – i en smertefull, men varig nåtid. Boken var også finalist til National Book Award for poesi i 2006.
