I denne oppfølgeren til 'Faust' tar Mephistopheles Faust med på en reise gjennom den antikke greske mytologien. Her fremkaller han den uforlignelige vakre Helena av Troja, samt de klassiske gudene. Faust blir betatt av Helena og gifter seg med henne, noe som for Goethe symboliserer hans 'imaginære lengsel etter å poetisk sammenføye den romantiske middelalderestetikken fra det germanske vest med den klassiske genialiteten til grekerne'. Både temaene om forløsning og frelse er sentrale i dette storslagne dramaet, samtidig som Goethe gir oss urovekkende forutsigelser om moderne fenomener som inflasjon og skapelsen av liv gjennom vitenskapelig syntese.
