I "Ferden til Bjørgvin" av Lukritzia Loven får vi et gripende innblikk i Eirills liv, der hun opplever en dyp omveltning i sine relasjoner. Sverre, som tidligere har betraktet henne som djevelens yngel, utvikler nå en omsorgsfull og beskyttende holdning overfor henne. Når Eirill blir stengt inne i kirken av presten, innser Sverre at det ikke lenger er trygt for henne å bli værende i sikkerhet og beskyttelse. Hans beslutning om å sende henne til klosteret i Bjørgvin blir derfor avgjørende. Overgangen til livet i Nonneseter kloster er stor for Eirill. Hun må forlate skogen, dyrene, og menneskene hun holder kjær, og det er en smertefull avskjed. Likevel finner hun trøst i løftet om å lære å telle, lese, og skrive, samt i veggmaleriet over sengen som viser en jente som minner henne om Live. Eirill sliter med å tilpasse seg det nye livet og hvisker til veggmaleriet av Live: "Jeg liker meg ikke her." I det flakkende lyset ser det ut som om Live forstår henne og nikker. "Ikke lager de god mat heller," klager Eirill videre, med forakt for de ukjente skikkene som følger med livet i klosteret. "Og de sitter på benker og driter i hull inne i huset. Jeg kan ikke forstå at det skal være så hellig." Gjennom Eirills øyne får leseren oppleve en kamp om identitet, tilpasning, og lengsel etter frihet, noe som gir boken dybde og resonans.
