Vannverk er en dyp refleksjon over byen som et levende og pulserende økosystem. Boken sammenligner byens livskraft med naturens egen dynamikk, hvor vannets stille bevegelse i rørene, blomstene som spirer på balkongen, og barnets vekst i kroppen utgjør sentrale elementer. Dikt-jeget representerer byen på samme måte som barnet er en del av dikt-jegets indre liv. Verket fremstår som en ekstrem variant av den sentrallyriske og vitalistiske tradisjonen innen norsk poesi, en audacious kommentar på de store, tradisjonelle nasjonalhistoriene, og et kritisk blikk på det fremmedgjorte og modernistiske bylivet. Her er forbindelsen mellom individet og verden så tett at selv den minste vokal kjenner denne sammenhengen. Dette er en verden hvor alt som kan berøres og smakes, og alt som springer ut fra omsorgsfulle samfunnsstrukturer, får sin plass i lyrikken. På denne måten kan Vannverk leses som en hymne til velferdsstaten og Gerhardsen-æren, en pris til de som bidro til å bygge dette fellesskapet. Samtidig gir boken politiske stikk ved å reflektere over hvordan vi praktiserer og forvalter denne tradisjonen: Vi er ikke en selvfølge, men et resultat av valg, bygging og omsorg.
