Perioden fra slutten av andre verdenskrig til slutten av 1960-årene markerte en gyllen tidsalder for den tradisjonelle passasjerbåtbransjen, preget av klasseskille og direkte transport mellom havner. Dette var en tid for fornyelse, der både velstående individer og eventyrlystne sjeler søkte nye opplevelser i utlandet. Samtidig var det mange migranter som ønsket å forlate det krigsherjede Europa for å finne nye liv og muligheter i den store verden. Ombord på liners ble alle behov ivaretatt: Fra passasjerer som hertugen og hertuginnen av Windsor, som krevde suiter med luksuriøse rom tilpasset deres omfattende bagasje, til fattige migranter som kun hadde med seg en liten bag med det mest nødvendige og fant sitt sted i en felleskabin med opptil femti senger. Atlantiske kryssinger var populære i hele denne perioden, men det tilbød også tre- og firklasses skip til Sør-Amerika, kombinerte passasjer- og lastetjenester med plass til omtrent 100 reisende, hurtiggående postselskaper til Sør-Afrika, koloniale passasjerskip til Øst-Afrika, samt overfylte migrantskip til Sydney og Auckland.
