Boken "Documentality" introduserer en ny tilnærming til å diskutere sosiale fenomener. Den utvikler en ontologi av sosiale objekter basert på påstanden om at registrering eller inskripsjon—det å etterlate et spor som kan hentes frem senere—er det mest sentrale for dem. I denne prosessen organiserer Ferraris systematisk begreper og teorier som hans forgjengere—merkes særskilt Jacques Derrida, med sin ambisjon om en positiv grammatologi—etterlot seg i en impresjonistisk tilstand. Ferraris begir seg ut på å redefinere ontologi som en metode for å katalogisere virkeligheten. Før noen epistemologi kan diskutere gyldigheten av vitenskapelige eller ikke-vitenskapelige vurderinger, står man overfor en samling objekter, enten de er naturlige, ideelle eller sosiale. Innenfor denne rammen fokuserer Ferraris spesielt på sosiale objekter og utvikler en teori om erfaring i den sosiale verden. Dette leder ham til å definere sosiale objekter som 'inskriberte handlinger'. Han benytter dette konseptet for å tolke sosiale fenomener, med særlig oppmerksomhet til en systematisk diskusjon av performative begreper, fra Austin til Derrida.
