Giorgio Agambens tanker har tradisjonelt blitt betraktet som en videreføring av arbeidet til Heidegger, Benjamin og, mer nylig, Foucault. Denne boken kompliserer og utvider denne forståelsen ved å vise hvordan Agamben gjennom sin karriere har hatt en vedvarende og nær tilknytning til Jacques Derrida, både kritisk, sympatisk, polemisk og ofte implisitt. Boken begynner med å undersøke utviklingen av Agambens sentrale begreper – barndom, stemme og potensialitet – fra 1960-tallet til omtrent 1990, og belyser hvordan disse begrepene jevnlig bygger på og svarer til spesifikke tekster og konsepter fra Derrida. Den andre delen av verket fokuserer på den politiske vendingen i både Agambens og Derridas tenkning fra ca. 1990 og fremover, med start i deres undersøkelser av suverenitet og vold, og tar deretter for seg deres parallelle behandlinger av juridisk makt, forholdet mellom mennesker og dyr, samt messianisme og politikk i fremtiden.
