Denne boken undersøker Guds bruk av vold slik den fremstilles i Den hebraiske bibelen. Med fokus på Pentateuken leser forfatteren bibelske historier og lovkoder som dokumentasjon på utviklingen av teopolitisk fantasi. Ophir avkoder logikken bak det guddommelige styret som disse dokumentene avslører, med spesiell oppmerksomhet på voldens plass innenfor dette rammeverket. Boken henter kunnskap fra moderne bibelforskning og engasjerer seg kritisk med samtidens politiske teori og politisk teologi, inkludert arbeidene til Walter Benjamin, Giorgio Agamben, Jan Assmann, Regina Schwartz og Michael Walzer. Ophir fokuserer på tre distinkte teokratiske former: katastrofestyring, der katastrofer brukes som styringsverktøy; biopolitisk styre av det hellige, der guddommelig vold er romlig avgrenset og personlig rettet; samt rettsstyre der guddommelig vold huskes klart og dens tilbakekomst er projisert, forventet, men likevel utsatt, noe som skaper en langvarig pause i tekstens nåtid.
