Maurice Blanchot er en fremtredende, men gåtefull skikkelse innen det tyvende århundrets franske tenkning. Som en livslang venn av Emmanuel Levinas, har han hatt stor innflytelse på tenkere som Michel Foucault, Jacques Derrida, Jean-Luc Nancy og mange andre. Både hans skjønnlitterære verk og kritiske skrifter har hatt en avgjørende rolle i utviklingen av etterkrigstidens franske filosofi, spesielt når det gjelder den intense interessen for spørsmålet om skriving i seg selv. Selv om han aldri var en akademiker og i stor grad levde et privatliv, inneholder hans skrifter ofte en offentlige og politisk dimensjon som lett kan bli undervurdert. Dette posthumt utgitte bindet samler hans politiske skrifter fra 1953 til 1993, inkludert refleksjoner fra den fransk-algeriske krigen og de massedemonstrasjonene i mai 1968, samt etterkrigsdebatter om Shoah og videre. Mange av essayene, brevene og fragmentene som samles her, ble skrevet anonymt og signert kollektivt, ofte som svar på aktuelle hendelser. Det omfattende redaksjonelle arbeidet som er gjort for den originale franske utgaven, bidrar vesentlig til forståelsen av Blanchots kritiske perspektiver.
