Judith H. Anderson utforsker konseptet intertekstualitet, som innebærer relasjoner mellom tekster, inkludert både Kristeva sin forståelse av intertekstualitet og tradisjonelle forbindelser som påvirkning, imitasjon, allusjon og sitering. På lik linje med Internett, representerer interteksten en tilstand, eller et sted, fylt med potensial, uttrykt gjennom alt fra bevisst etterligning til språklig frilek. Videre fungerer interteksten som en praktisk fiksjon som tilrettelegger for undersøkelse av individuelt handlingsrom og sosiokulturell determinisme. Andersons intertekst er allegorisk, da Spensers 'Faerie Queene' spiller en sentral rolle i hennes studier, og fordi allegori, forstått som en vedvarende eller bevegelig metafor, innkapsler og samtidig forstørrer prosessen av betydningsdannelse. Tittelen hennes indikerer mangfoldet i en intertekst som strekker seg fra Chaucer via Shakespeare til Milton, samt omfanget av selve allegorien. I Andersons perspektiv er litterær allegori både en mimetisk form og en psykisk prosess, hvor tanken kombineres med materie, og emblem med betydning.
