Dette verket inneholder en samling av fem satirer fra reformasjonsperioden, skrevet mellom 1517 og 1526. I sin innledning til boken forklarer Rummel at kampen mellom reformatorene og forkjempere for den gamle troen ble ført på mange fronter, og ikke bare gjennom prester som tordnet fra prekestolene, teologer som møttes i bitre disputter, og kirkelige myndigheter som utstedte sanksjoner og fordømmelser. Denne samlingen fokuserer på påvirkningen og betydningen av en støttefunksjon fra satirikere, hvis improviserte verk nådde et bredere publikum på en mer umiddelbar og gripende måte enn de rasjonelle tilnærmingene som var typiske for akademiske teologiske argumenter. Rummel påpeker at 'satire, en sjanger som krever finjusterte språkferdigheter, var det foretrukne våpenet til humanistene, som stort sett sympatiserte med reformatorene.' Humanistene og reformatorene var ofte så nært assosiert i lesernes bevissthet at den tidligste fasen av reformasjonen noen ganger ble tolket som en krangel.
