Opprinnelig skrevet for en utstilling kuratert av Jean-Luc Nancy ved Museum of Fine Arts i Lyon i 2007, tar denne boken for seg tegning som medium i lys av spørsmålet om form—form i dens dannelse, som en formende kraft, som en fødsel til form. På denne måten åpner tegning seg ikke så mye mot sin fullbyrdelse, intensjon og prestasjon, men snarere mot en endelighet uten slutt og den uendelige fornyelsen av mål, mot meningslinjer preget av spor, opphold og permanente avbrudd. Nancy påpeker at tegning og design tidligere ble brukt om hverandre, og bemerkner at tegning betegner et design som forblir uten prosjekt, plan eller intensjon. Hans argumentasjon tilbyr en ny måte å tenke på flere historiske termer (skisse, utkast, omriss, plan, merke, notasjon), noe som inkluderer en nytenkning av tegning i sine grafiske, filmiske, koreografiske, poetiske, melodiske og rytmiske aspekter. Hvis tegning ikke kan reduseres til noen form for lukking, løser den aldri en spenning som er spesifikk for seg selv. Snarere tillater tegning.
