Renessansen ble et tidsepoke preget av ruiner, hvor ruinene fikk en distinkt plass i den kulturelle diskursen og inspirerte en betydelig mengde poetisk skapelse. For humanistene ble ruinene et konkret tegn på bruddet mellom deres samtid og den klassiske antikken. I denne banebrytende boken, som er den første av sitt slag som dokumenterer dette kulturelle fenomenet, utforsker Andrew Hui hvordan oppdagelsen av ruinen drev poeter til å skape verk som både var bevisste på deres forhold til fortiden og reflekterte deres egen overlevelse i fremtiden.
