I boken 'The Self-Emptying Subject' utfordres de to rådende etiske paradigmer i kontinentalkulturen: Emmanuel Levinas’ etikk om Den Andre og Michel Foucaults etikk om selvkultivering. Forfatteren teoretiserer en etikk av selvtømming, eller kenosis, som avdekker en immanens av et upersonlig og avskilt liv 'uten en hvorfor'. I motsetning til å knytte immanens til innhegningene av subjektet, engasjerer 'The Self-Emptying Subject' seg i historien om kristen mystisk teologi, moderne filosofi, og samtidens teorier om subjektet, for å revidere immanens som det som forutgår og overskrider forskjellen mellom det (menneskelige) selvet og det (guddommelige) andre, mellom subjektet og transendens. Gjennom å argumentere for at transendens opererer og underkaster livet i sekulære så vel som i religiøse domener, utfordrer denne boken den dominerende distribusjonen av begreper i samtidsdiskurs, som insisterer på å knytte transendens utelukkende til religion og teologi, mens immanens utelukkende assosieres med moderne tanker.
