Boken "The Singularity of Being" utforsker en Lacaniansk tilnærming til hva som gjør hver av oss til en unik og uerstattelig skapning. Den argumenterer for at den «singulære selvet» ikke er det samme som «subjektet» – som oppstår som følge av symbolsk forbud – eller «personen» – som er knyttet til de narsissistiske forestillingene i det imaginære. I stedet fremstår det singularitet som en respons på en stimulerende påkallelse som kommer fra det virkelige. Denne påkallelsen bærer med seg en uomgåelig forpliktelse som inviterer individet til å anta en «karakter» som overstiger hans eller hennes sosiale investeringer. Følgelig uttrykker singularitet noe om individets ikke-forhandlede distinkthet, særpreg eller idiosynkrasi, samtidig som den hindrer både symbolsk og imaginær lukking. Den åpner for lag av opprørskhet og indikerer at det finnes aspekter ved menneskelig liv som går utover normen for sosialitet. Med en uslåelig kombinasjon av strenghet og klarhet, bringer "The Singularity of Being" frem skarpe lesninger av Lacan.
