I boken "Theosemiotic" tar Michael Raposa i bruk Charles Peirces semiotiske teori for å revurdere sentrale spørsmål innenfor samtidens filosofiske teologi og religionsfilosofi. Raposa begynner med å skissere en historisk kontekst som knytter Peirces tanker til tidligere tenkere, både innenfor den amerikanske religiøse tradisjonen og utenfor, i tillegg til andre klassiske pragmatikere samt senere teoretikere og utviklinger. Med utgangspunkt i Peirces ideer utvikler Raposa et semiotisk syn på personer og identiteter, der han vektlegger betydningen av oppmerksomhetshandlinger for å forme menneskelige slutninger og oppfatninger. En av de essensielle premissene i Peirces tankegang er at all menneskelig erfaring tar form av semiose, og at universet er gjennomsyret av tegn. Religiøs mening oppstår i en prosess der man kontinuerlig leser og omtolker spesifikke tegn. Teologi undersøkes i sine manifestasjoner som en form for utforskning, terapi og praksis. Ved å trekke på både Peirces logikk for vaghet og hans logikk for relasjoner, bidrar Raposa til en dypere forståelse av disse komplekse sammenhengene.
