Theodor W. Adorno understreker at det som sies ikke kan skilles fra hvordan det sies. På samme måte er det umulig å isolere hva han tenker fra hvordan han tenker det. Hovedmålet med Richters bok er å utforske hvordan disse fundamentale, men vidtrekkende antagelsene lærer oss å tenke sammen med Adorno—både i hans nærvær og i forhold til hans varierte kontekster og konstellasjoner. Disse kontekstene strekker seg fra estetisk teori og politisk kritikk, til problematikken rundt vurdering og utfordringen med å arve en tradisjon. Fra objektets primat til spørsmålet om hvordan man kan leve et riktig liv i en feilaktig tilværelse. Richter belyser på en engasjerende måte hvordan Adornos suggestive—men ofte oversette—begrep om det 'ufortrengelige blikk' betegner en spesiell måte å forholde seg til et kritisk analyseobjekt: Det nærmer seg objektet og forholder seg til det, samtidig som det strever med å avkode de enkelthetene og ikke-identitetene som er innelåst i det, enten objektet er en idé, en tanke, et begrep eller en tekst.
