I 1848, da Elisabeth Jerichau Baumann, en polsk-tysk maler, ankom til København, var den danske kunstverden uforberedt på hennes unike talent og ambisjoner. Hun giftet seg med den anerkjente billedhuggeren Jens Adolf Jerichau, men var fast bestemt på å skape sin egen vei innen kunstverdenen. Som kvinne måtte hun navigere i en tid preget av begrensede muligheter og forventninger, og hennes stil ble ofte kritisert for å være 'for tysk', 'for internasjonal' eller 'for udansk'. I en tid da kvinners roller var strengt definerte, utfordret Elisabeth disse normene ved å insistere på å kombinere familieliv med en karriere som kunstner. Hennes motstand mot å bli sett som noe annet enn dansk gjorde at hun omfavnet en kosmopolitisk kunstneridentitet, som også ble hennes kjennemerke. Dette valget førte til anerkjennelse utenfor Danmarks grenser, men samtidig måtte hun håndtere spørsmål om hennes tilhørighet og danskhet. Elisabeth Jerichau Baumann sto støtt mot kritikk og motgang, en historie som fortsatt er relevant i dagens samfunn, hvor kvinner fra ulike bakgrunner kjemper for mer synlighet, aksept og innflytelse.
