Boken "Fællesskabende praksisser" tar opp viktige spørsmål rundt konseptet fellesskap og hvordan vi kan skape positive endringer i samfunnet. Den stiller spørsmål ved hvorfor mange tiltak fokuserer på individuelle problemer, når det i stedet kan være gunstig å invitere til fellesskap. I lys av den pågående trivselskrisen undersøker forfatterne hvordan brobygging og fellesskapsorienterte praksisser kan bidra til å møte dagens utfordringer. Boken argumenterer for at 'hjelp' bør sees som en del av et kollektivt arbeid der lokalsamfunns deltakerne sammen utvikler sine muligheter for deltakelse, samtidig som de styrker sine personlige livssjanser. Forfatterne legger frem en teori om at vi kan bekjempe omsorgskrisen i velferdsstaten ved å fokusere på hvordanfellesskap skapes og utvikles på tvers av lokale miljøer, institusjoner og politiske strukturer. Med et begrep om fellesskaping kombinerer "Fællesskabende praksisser" politiske og administrative perspektiver med en dypere forståelse av hvordan fellesskap vokser frem både nedenfra og ovenfra.
