I sitt sene hovedverk 'Negativ dialektik' tar den tyske filosofen Theodor W. Adorno et oppgjør med idealismen som har preget europeisk filosofisk tenkning. Han argumenterer for at filosofien ofte undertrykker særpreget og individualiteten til fenomenene, noe som resulterer i at virkeligheten alltid fremstår som rikere enn de begrepsmessige tolkningene av den. Idealismen søker å etablere en identitet mellom begrep og sak, samt mellom subjekt og objekt, men i denne prosessen overser den de aspektene av virkeligheten som ikke lar seg innkapsle i begrepet. Adorno advarer om at filosofien, ved å ignorere det som kunne vært annerledes – det som rører ved utopien og ideen om et godt liv – fanger seg selv i en blass realitet. Som et sentralt eksempel trekker han frem kunsten, som ikke har et praktisk formål og derfor ikke lar seg definere gjennom tradisjonelle begreper. To steder har en spesiell betydning for Adornos tenkning: Auschwitz, som for ham representerer den ultimate katastrofen, og Amorbach, en liten by nær Frankfurt am Main, hvor han tilbrakte ferier i barndommen. Her, i en kontekst der musikk spillede en viktig rolle, skapte han forbindelser som preget hans senere refleksjoner.
