I begynnelsen av 1990-tallet ble det hevdet i medier verden over at religionen overraskende nok hadde inntatt en ny rolle som politisk faktor, til tross for at kirkene ble stadig mer tomme. I boka "Tro & viden" fra 1995 undersøker den franske filosofen Jacques Derrida hvorfor religionen fortsetter å gjøre seg gjeldende i en angivelig sekulær og opplyst tid. Derrida peker på at det kan være en dypere tro som ligger til grunn for både religion og vitenskap. Han skriver: "Jeg sa til meg selv at man blir blind for fenomenet religionens gjenkomst hvis man fortsetter å sette fornuft og religion opp mot hverandre på en naiv måte. Det vil være nødvendig, men ikke enkelt, å vise at både religionen og fornuften har samme kilde." Dette er ikke en tilnærming som avviser rasjonalitet; tvert imot advarer Derrida mot det han ser som utbredt obskurantisme, preget av blind tro på en vitenskap som ikke erkjenner forskjellen mellom tro og viten. Boka inviterer til en dyp refleksjon over religionens rolle i samfunnet og relasjonen mellom tro og kunnskap, og oppfordrer leseren til å tenke kritisk omkring hvordan vi forstår disse fundamentale elementene i vår kultur.
