I boken "Den barbeinte kvinnen" tar Scholastique Mukasonga leserne med på en dypt rørende reise gjennom sitt liv og tapene hun har lidd under folkemordet på tutsiene i Rwanda i 1994. Da hennes familie blir utslettet, blir det en umulig oppgave å innfri moren Stefanias ønske om å dekke til kroppen hennes. I stedet skaper Mukasonga et likklede av ord, som vever sammen minner og erfaringer, inspirert av de rike fortellertradisjonene som har blitt gitt videre gjennom generasjoner. Boken skildrer ikke bare Stefanias mot og styrke i kampen for barnas sikkerhet, men også den kollektive innsatsen til lokalsamfunnet for å bevare ritualer og tradisjoner, selv i eksil nær grensen til Burundi. Gjennom vakker, klar prosa skaper Mukasonga en gripende hyllest til sin mor og til sin tapte barndom. Zadie Smith beskriver "Den barbeinte kvinnen" som både et sterkt vitnesbyrd og et minnesmerke, en kjærlig rekonstruksjon og et urokkelig oppgjør med den rwandiske borgerkrigen. Mukasonga formår å redde en million sjeler fra å bli redusert til en statisk betegnelse for folkemord, med setninger som bærer preg av både skjønnhet og tilbakeholdenhet.
