'Naturen har udelukkende skapt individerne for at understøtte Lidelsen, for at hjælpe den med at sprede sig på deres bekostning.' Dette er bare en av de mange dyptgående og fortvilede refleksjonene i Emil Ciorans aforismesamling, 'Bitterhedens syllogismer', utgitt i 1952. Boken er skrevet på fransk, et språk som Cioran valgte å tilegne seg i et forsøk på å overvinne sine indre demoner. Denne beslutningen førte til en bemerkelsesverdig litterær stil som henter inspirasjon fra 1700-tallets franske skjønnlitteratur. Ciorans knappe og presise prosa i 'Bitterhedens syllogismer' er som en elegant dans mellom ord – belagt med en melankoli som beviser hvor dypt hans fortvilelse går. Den subtile elegansen som preger verket står i kontrast til de tematiske elementene som utforsker religion, ateisme og kjærlighet. I stedet for å overvinne sitt mørke, ser det ut til at Cioran dykker dypere inn i det; hans sortsyn er konstant og tankene hans fremstår både destruktive og reflekterende. 'Bitterhedens syllogismer' er ikke bare en samling aforismer; det er en inngangsport til en sjel i krig med seg selv og verden rundt seg.
