"Levende død" er en samling av seks elegier skrevet av den senromerske poeten Maximian, og utgjør hans eneste kjente verk. Disse elegiene portretterer livet som en uavbrutt prosess av forfall, der digteren uttrykker sin sorg over kroppens nedbrytning, tap av potens og verdighet. Gjennom disse klagesangene blir leseren dratt inn i en dyp lengsel etter det som er tapt. Boken, som stammer fra det 6. århundre e.Kr., er en betydningsfull tilvekst til Harald Voetmanns kritikerroste oversettelser av romersk litteratur, inkludert verker av Plinius den eldre, Petronius, Sulpicia og Juvenal. Maximian skiller seg ut i denne sammenhengen som den mest pessimistiske stemmen. Elegiene er preget av en smertefull, men også komisk letthet i beskrivelsen av forfatterens maskuline forfengelighet. Den aldrende dikteren fremstiller sin kropp som et 'gravsted for sanser og visdom', der alderdommen oppleves som en tilstand av å være en levende død. Med bitende humor og selvkritikk skildrer han sin egen tilstand: 'Vaklende, skælvende står gammelfar'.
