I sin åttende diktsamling, "Back to the Woods", tar den prisbelønte forfatteren Cynthia Cruz for seg paradokset knyttet til dødsdriften. Hun stiller spørsmål ved om det kan være slik at i vår evige stræben etter å utslette oss selv, er vi egentlig på en reise mot overlevelse? I diktet "Shine" beskriver hennes stemme en lengsel: 'Hvis hun hadde et hjem, ville det vært // et stoppested i en film / hvor lyden / ble fastkjørt.' Boken utforsker stillheten i den tomme orkestergraven, og konfronterer 'dødsangst og dens mange / instrumenter av sorg.' Denne stille refleksjonen stiller spørsmålet: 'Elsket du denne verden / og elsket ikke denne verden / deg?' Vi vender tilbake til stedet for vårt lidelse, vi fremfører symfonien av alle våre gamle skader for å mestre det som har brutt oss. For å muliggjøre fremtiden, trekker vi oss tilbake til fortiden. 'Jeg vet ikke / slutten. // Jeg vet ikke noe,' insisterer vår stemme, men følger vinden som synger en skrevet sang om 'vinter / i grantrærne' og 'diskonansen / av siskiner.' Cruz tar innover seg den presserende følelsen av vår vandring, det nødvendige kravet om at vi må komme tilbake til det.
