I Bianca gir Eugenia Leigh leseren et dypt gripende innblikk i en kvinnes liv som balansekunstner mellom ekteskap, morskap og psykisk sykdom. Gjennom sterke dikt formidler hun utfordringene ved å håndtere barndommens traumer, og hvordan disse gjenoppleves når hun får eget barn. Leigh inviterer oss til å bli kjent med en kvinne som prøver å forsones med den smerten hun har arvet, og som står overfor det tidløse spørsmålet om bagaimana fortid og nåtid kan sameksistere. Hun skriver: 'Jeg trodde jeg tilga deg,' til spøkelset av sin far, og avdekker den indre konflikten mellom fortidens skygger og en moders kjærlighet. Hennes alter ego, en manisk stemme, blir en sentral figur i samlingen, der hun dykker ned i minner og opplevelser fra sin ungdom med PTSD og bipolar lidelse. Disse diktene er en reise gjennom labyrinten av en kvinne som bryter fri fra voldens sirkel, og de fanger bevegelsen fra sinne til aksept, fra skam til styrke.
