På starten av 1960-tallet dukket det opp en ny stjerne på popmusikkens scene, som skinte klart i firmamentet. Dette var den uimotståelig vakre franske singer-songwriteren, Francoise Madeleine Hardy. I dag, takket være moderne teknologi, kan vi når som helst gjenoppleve hennes karriere ved et enkelt trykk på TV-fjernkontrollen. Der står hun, selve legemliggjørelsen av fransk eleganse og stil! I motsetning til mange av sine samtidige musikere, skilte hun seg ut med en nedtonet tilnærming – ingen høyt skrikende musikk eller ville bevegelser. Hennes sanger er fengslende i seg selv, spesielt de som handler om kjærlighet, ensomhet og tap. Hun har faktisk blitt beskrevet som 'den skytshelgen for de fortapte og hjerteknuste'. Men hvorfor er det så mye fokus på personlig sorg? Kan det være at denne franske ikonet, elsket av millioner over hele verden og som tilsynelatende hadde alt, alltid bar på en indre melankoli?
