I "Fremmede jeg kjenner" tar Claudia Durastanti oss med inn i sitt liv som barn av døve foreldre. I en verden preget av manglende kommunikasjon og misforståelser ble hun og broren nødt til å navigere i et turbulent familieliv, der foreldrenes komplekse forhold ble et skjold mot omverdenen. Uten tegnspråk som verktøy vokser de opp med en følelse av isolasjon. Etter at foreldrene skiller seg, tilbringer Claudia tid både i en søritaliensk landsby og i Brooklyn, der hun kontinuerlig opplever en dyp følelse av fremmedgjøring og hjemløshet. Som voksen fortsetter hun sin reise, uansett hvor hun drar, møter hun alltid de samme spørsmålene om identitet og tilhørighet. Gjennom litteratur, reiser, punkmusikk, vennskap og kjærlighet, forsøker Claudia å veve sin egen fortelling om opprinnelse og selvforståelse. Boken er en rørende og humoristisk skildring av en ukonvensjonell familie, og en dyp refleksjon over språkets innflytelse på vår identitet. Durastanti skriver med selvbiografisk glød og essayistisk dybde, inspirert av store navn som Joan Didion, Natalia Ginzburg og Annie Ernaux.
