I sorgens politikk, i en tid preget av tap, viser vi hvordan vi igjen kan finne vår menneskelighet. I en tid hvor vi opplever betydelig og omfattende tap, har vi knapt tid til å anerkjenne dette. Tapene spenner fra personlig sorg over enkeltmennesker som har gått bort som følge av COVID-19, til de planetariske katastrofene forårsaket av klimaendringer. Vi lever i en tid med oppløsning av håp og forventninger, der drømmer blir avkortet og ambisjoner visner. Hva kan vi gjøre? Dette er kapitalismens dødsfase. Det er blitt klart at kostnadene for rikdomsskaping for noen få innebærer enorm ødeleggelse for andre. De marginaliserte og sårbare har følt krisen over lengre tid, men nå er den i økende grad i ferd med å ramme oss alle. Samtidig nektes vi muligheten til å sørge over fremtidene som brutalt blir redusert. I slike øyeblikk er det en radikal handling å ta seg tid til å sørge.
