Frykt og beven ble utgitt i 1843, da Søren Kierkegaard var 30 år gammel og opplevde en av sine mest kreative perioder. I verket bruker han pseudonymet Johannes de silentio, en figur som på en særegen måte representerer et individ uten tro, men som likevel besitter en dyp forståelse av troens essens. Gjennom dette perspektivet utforsker Kierkegaard troens paradokser med utgangspunkt i den bibelske fortellingen om Abraham. Han gir liv til Abrahams indre kamp, lidelse og angst, fra det øyeblikket Gud befaler ham å ofre sin elskede sønn Isak, til det dramatiske øyeblikket han løfter kniven. Kjernen i Kierkegaards analyse er et repetisjonsspørsmål: Hvorfor bør ikke Abraham kun sees som en som er bestemt på å begå en grusom handling? Forfatteren argumenterer for at hvis enkeltindividet ikke gjennom troen kan overskride det generelle, vil Abraham være fortapt, og kun kunne betraktes som en ordinær morder. Dette verket gir en dyp refleksjon rundt tro, etikk, og menneskelig eksistens, og utfordrer leseren til å tenke over de komplekse forholdene mellom tro og handling.
