I "Søren Kierkegaards Skrifter, Pakke 21, Bind 13+K13" presenteres leserne for en dyptgående utforskning av Kierkegaards betydningsfulle verk. I 1848 begynte Kierkegaard arbeidet med "Om min Forfatter-Virksomhed", som han reviderte i 1849 og 1850 før det ble utgitt i 1851. Dette verket omtales av forfatteren selv som et 'Mesterstykke', der han kartlegger den dialektiske strukturen og sammenhengen som preger hans forfatterskap. Videre tar "Til Selvprøvelse Samtiden", utgitt i september 1851, for seg tre sentrale temaer: "Hvad der fordres for til sand Velsignelse at betragte sig i Ordets Speil?", "Christus er Veien", og "Det er Aanden der levendegjør". I denne boken trekker Kierkegaard en sammenligning mellom det å lese i Bibelen og det å åpne et brev fra sin elskede, noe som understreker den intime og personlige tilnærmingen til tro og åndelighet. Kierkegaards kritikk av offisiell kristendom er tydelig i verket "Hvad Christus dømmer om officiel Christendom", som ble utgitt i juni 1855. Dette skrivet er basert på bibelske passasjer fra Matteus- og Lukasevangeliet, og belyser hans tanker om troens samfunnsmessige uttrykk. I tillegg finner vi "Guds Uforanderlighed", som ble publisert i september 1855 med undertittelen 'En Tale'. Denne teksten er opprinnelig en preken som Kierkegaard holdt i Kastelskirken den 18. mai 1851, og den tilbyr dype refleksjoner over Guds uforanderlighet. Det som må sies, dette skal være sagt, kom også ut i mai 1855, og sammenfattet gir denne pakken et enestående innblikk i Kierkegaards mesterverk og hans tankegang.
