Denne fenomenologiske studien undersøker den dype meningen bak opplevelsen av tvungen fordrivelse, slik den er erfart av en gruppe på ti kongolesiske flyktninger i eksil i Uganda. Gjennom semi-strukturerte individuelle intervjuer avdekket studien at fordrivelse er en smertefull erfaring preget av tap, først og fremst tap av hjem. Det 'hjemmet' som flyktningene beskriver i sine fortellinger, er ofte et forestilt hjem, et idealisert sted hvor sikkerhet, kjærlighet, tilknytning og respekt utgjør livets grunnpilarer. Videre oppfattet de kongolesiske flyktningene fordrivelse som en lidelse knyttet til separasjon, rastløs vandring og fremmedgjøring. Deltakerne rapporterte også at fordrivelse hadde en negativ innvirkning på livene deres. Denne studien kobler teorien om menneskelige behov med konstruktivisme, og fremhever at denne sistnevnte ikke bare er en drivkraft bak konflikt og flukt, men også et grunnlag for gjenoppbygging ved å oppfylle behov. Detforestilte 'hjemmet' blir dermed sett på som et konstrukt som kan rekonstrueres. Funnene fra studien peker på hvordan noen av disse erfaringene kan hjelpes og endres.
