I de nylig oppdagede manuskriptene til Louis-Ferdinand Céline finnes en omfattende samling av to hundre og femti sider, som avdekker et romanverk satt til Flandern under den Store Krigen. Denne tidlige versjonen, skrevet to år etter utgivelsen av 'Reise til nattens ende' (1932), fremhever en viktig del av forfatterens produksjon. I denne teksten, som balanserer mellom selvbiografiske elementer og fiksjon, utforsker Céline det sentrale traumet i sitt liv: de fysiske og moralske sår som følger av krig, i det han beskriver som et 'internasjonalt slakteri i ukontrollert galskap'. Leseren følger brigadier Ferdinand fra øyeblikket han blir alvorlig skadet og gjenfinner bevisstheten på slagmarken, til hans reise til London. På sykehuset i Peurdu-sur-la-lys, hvor en ivrig sykepleier omgir ham med omsorg, utvikler Ferdinand et vennskap med den fargerike skikkelsen Bébert. Gjennom deres relasjon lykkes han i å unngå døden og frigjøre seg fra det skjebnet som hittil har vært hans.
