Økologi har blitt et av de mest presserende og dynamiske feltene innen både humaniora og naturvitenskap. Omfanget av økologisk forskning har utviklet seg dramatisk fra den opprinnelige fokuseringen på sameksistensen av levende organismer i deres naturlige miljø. I dag innser vi at det eksisterer mange ulike former for økologi – fra tankens økologi, informasjonsøkologi, sanseøkologi, til makt, deltakelse, medier, atferd, tilhørighet, verdier, og de sosiale og politiske dimensjonene – en nærmest uendelig mangfoldighet av økologier. Denne eksplosjonen av økologiske perspektiver er ikke bare en metaforisk utvidelse av den figurative kapasiteten til naturlig økologi; den gjenspeiler heller den dyptgående sammenvevingen av naturlige og teknologiske elementer som former de moderne omgivelsene vi lever i. Vi ser fremveksten av en kybernetisk naturlig tilstand, med tilhørende maktmekanismer. Dette leder oss inn i en økologi av økologier som krever at vi går utover spesifisiteten til enhver enkelt økologi. Det er behov for en generell forståelse av økologi, som også kan bety en økologisk transformasjon av tankesystemet selv.
