I de tidlige årene av Irak-krigen klarte ikke den amerikanske hæren å omsette innledende militære suksesser til strategiske og politiske seire. Irak havnet i en kompleks opprørssituasjon, og for å seire over dette opprøret måtte de møte høyt tilpassede motstandere. Dette førte til en konkurranse mellom den hierarkiske og vertikalt integrerte hæren og de nettverksbaserte og horisontalt integrerte opprørerne. Mens opprørerne kunne tilpasse seg raskt og gjennomføre nettverksoperasjoner på en desentralisert måte, var hæren predisponert for å kjempe etter preskriptive planer under et sentralisert kommando- og kontrollsystem. For å oppnå suksess måtte den amerikanske hæren gjennomgå en monumental prosess med organisatorisk tilpasning. Denne prosessen ble drevet av både soldater og ledere og spredte seg over hele institusjonen, noe som førte til revolusjonerende endringer i måten hæren støttet og gjennomførte sine operasjoner i Irak. Hvordan hæren tilpasset seg og konsekvensene av denne tilpasningen er temaet for denne uunnværlige studien, som er ment for beslutningstakere, forsvars- og militære interesser.
