I denne behandlingen viser Ibn Rushd (Averroes) at den islamske loven (shar') ikke fullt ut forbyr muslimer å studere filosofi. Tvert imot anser han dette for å være en plikt for en bestemt gruppe mennesker, nemlig de som har evnen til 'demonstrativ' eller vitenskapelig resonnement. Til tross for tilsynelatende konflikter mellom skrifternes lære og filosofi, kan disse forsones gjennom allegoriske tolkninger av skriften. Imidlertid advarer han om at slike tolkninger ikke bør undervises til almenheten. Ibn Rushds bidrag til den livlige debatten som fant sted i Almovarid Andalusia tas her opp med utdrag fra to andre relevante verk, hans *Damima* og *Kitab al-Kashf 'an Manahij al-Adilla*, og alt dette er ledsaget av en grundig innledning og kommentarer.
